Om Amanda

12-12-2011, amanda prosjektet

Amandaprosjektet er oppkalt etter dattera vår – Amanda – som levde nesten hele livet sitt på Rikshospitalet (Riksen) i Oslo.

Amanda ble født 11.juni 2010 kl.10.52. Hun skrek med en gang hun ble født, men så ble det stille, veldig stille, og hun ble raskt ført over til Nyfødtintensiven på Stavanger Universitets Sykehus (SUS). Der fant de etter hvert ut at Amanda led av en alvorlig hjerte-lungeproblematikk, og det ble bestemt at hun skulle overføres til Riksen.

Vel framme på Riksen gikk de rett i gang med masse undersøkelse for å få kartlagt enda bedre hva som feilte jenta vår, og vi ble fortalt at prognosen så veldig dårlig ut. Det kjentes ut som om grunnen forsvant under føttene våre. Vi klamra oss til hverandre, holdt Amanda i hånden og tårene rant. Men Amanda ville noe annet. ”Dramatisk forbedring” var uttrykket legen brukte da vi satt oss ned sammen med han neste dag. ”Hun er sterkere enn vi trodde var mulig. Dette kan kanskje gå…”

Deretter fulgte 10 dager med opp- og nedturer. Heldigvis mest opp. Det var hele tiden kritisk, det kunne hele tiden gå feil vei, men stadige små, positive forbedringer gjorde godt å merke. For jenta vår var sta – veldig sta. Hun ble holdt sovende, for at hun ikke skulle merke noe av det som foregikk, men hun holdt oss fast i fingen, vifta litt på fingrer og tær, og fortalte oss, veldig tydelig, at hun var til stede, midt i det hele.

Så skjedde det som ikke skulle skje. Tidlig morgen, mandag 21.juni kom telefonen ”Dere må komme. Datter deres holder på å dø…” Plutselig stoppet kroppen å fungere, vi måtte ta oss sammen for å få på oss klær og komme oss nedover. Vi kom oss inn på rommet hennes. Fikk tatt henne i hver vår hånd, fikk sagt at vi elsker deg, Amanda. Mor elsker deg, Pappa elsker deg, så var det slutt.

 

Amandaprosjektet blir til

I løpet av de 10 dagene vi var på Riksen fikk vi masse besøk. Alle våre nærmeste tok turen. De fikk truffet Amanda, og stått sammen med oss i den tøffeste perioden av våre liv. Noen av dem som kom inn flere ganger var Amandas mormor og morfar. En av gangen de var inne spurte mormor intensivpleierne som passa på Amanda, om det var noe hun kunne gjøre for barnebarnet sitt. Trengte hun kanskje en strikke lue eller sokker? Svaret kom kontant, at ja, hun trenger lue, hun trenger sokker, hun trenger votter og et lite teppe. Så la de til med et smil: ”Helst en bærepose full…”, før de rettet seg og sa at: ”Nei. Amanda trenger bare et sett, men vi, vi trenger mange.” – og dette svaret, det var den spede begynnelsen på Amandaprosjektet.

Del på facebook