Skrevet av Amandas foreldre.
Amandaprosjektet er oppkalt etter dattera vår – Amanda – som levde nesten hele livet sitt på Rikshospitalet (Riksen) i Oslo.
Amanda ble født 11. juni 2010 kl. 10.52. Hun skrek med en gang hun ble født, men så ble det stille, veldig stille, og hun ble raskt ført over til nyfødtintensiven på Stavanger Universitets Sykehus (SUS). Der fant de etterhvert ut at Amanda led av en alvorlig hjerte-/lungeproblematikk, og det ble bestemt at hun skulle overføres til Riksen.
Vel fremme på Riksen gikk de i gang med mange undersøkelser for å få kartlagt enda bedre hva som feilte jenta vår, og vi ble fortalt at prognosen så veldig dårlig ut. Det kjentes ut som om grunnen forsvant under føttene våre. Vi klamret oss til hverandre, holdt Amanda i hånden og tårene rant. Men Amanda ville noe annet. «Dramatisk forbedring» var uttrykket legen brukte da vi satte oss ned sammen med han neste dag. «Hun er sterkere enn vi trodde var mulig. Dette kan kanskje gå…»
Deretter fulgte 10 dager med opp- og nedturer. Heldigvis mest opp. Det var hele tiden kritisk, det kunne hele tiden gå feil vei, men stadige små, positive forbedringer gjorde godt å merke. Jenta vår var sta, veldig sta. Hun ble holdt sovende for at hun ikke skulle merke noe av det som foregikk, men hun holdt oss fast i fingeren, vifta litt på fingrer og tær, og fortalte oss veldig tydelig at hun var til stede midt i det hele.
Så skjedde det som ikke skulle skje. Tidlig mandag morgen, den 21. juni, kom telefonen med budskapet: «Dere må komme. Datteren deres holder på å dø…» Plutselig stoppet kroppen å fungere og vi måtte ta oss sammen for å få på oss klær og ut av rommet vårt. Vi kom inn på rommet hennes, fikk tatt henne i hver vår hånd, fikk sagt:
«Vi elsker deg, Amanda! Mor elsker deg! Pappa elsker deg!» og så var det slutt…
Bjørg og Bjørn Berge-Øvrebø
foto: Geir Arnesen
Pingback: Fra en prematur fødsel til Amandaprosjekt | Tid Til OversTid Til Overs
Sterkt og lese om Amanda. Vi fikk to fine gutter igår. Den ene måtte på intensiven og fikk der veldig fine varme strikketeppe og lue. Det vil bli et godt minne for oss at gutten vår fikk dette og at ting gikk bra. Amanda sitt navn vil leve videre og vi er ydmyk og takknemlig for våre nye barn.